Havbunnsmineraler: Det er ugler i mosen

Når norske oppstartsbedrifter innenfor dyphavsgruvedrift kommuniserer til omverdenen, handler budskapet som oftest om deg, som samfunnsrepresentant, og mindre om gruvedrift. Siden du er i sentrum bør du lese denne artikkelen.

Eier du en telefon eller en elbil? Har du lyspærer i huset ditt? For oss handler dette om komfort. For regjeringen handler det om energiressurser og energiomstilling. For bedriftene som satser på utvinning av havbunnsmineraler, så handler det om…bærekraft og det grønne skiftet! Ja, nei…La oss forklare: Som samfunnsborger med omtanke for miljø og bærekraft, er du akkurat den de vil nå med sine fortellinger om miljøgevinstene ved dyphavsgruvedrift.

Basert på en gjennomgang av offentlige forum, presenterer vi her en oversikt over det vi mener er diskutable budskap, og vi uthever hvorfor man bør være skeptiske til disse:

1. «Gruvedrift på land er ikke bra, så vi bør heller utvinne mineraler i havet.» Dessverre har ingen av disse selskapene en strategi eller en plan for å stenge gruvedrift på land. Dyphavsgruvedrift er en tilleggsindustri, ikke et alternativ.
2. «Dyphavsgruvedrift kan bli miljømessig bærekraftig.» I Brundtlands-rapportens definisjon av bærekraft står det at «en bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov». Når havbunnsmineraler kun vokser noen millimeter på millioner av år er det åpenbart at dette ikke er fornybare ressurser, Dessuten kan vi ikke snakke om bærekraft når kunnskapshullene er så store at vi ikke en gang vet hva vi ikke vet om dypet. Det var først i 1977 at vi oppdaget eksistensen av såkalte hydrotermiske skorsteiner eller undervannsventiler, først sett nær Galapagosøyene (aktive felt ble ikke funnet før i 2005 i Norge). Funnet av disse 4 milliarder år gamle ventilene utløste nye teorier om livets opprinnelse.Så de vet mer om oss enn vi vet om dem . Uansett har FNs miljøprogram uttalt at «det er ingen forutsigbar måte hvorpå finansieringen av dyphavsgruvedrift kan sees på som i samsvar med finansprinsippene for bærekraftig blå økonomi». Det er med andre ord ikke bærekraftig.
3. «Vi kommer til å igangsette skadebegrensende og avbøtende tiltak».  Skadebegrensning og avbøting brukes i utbygginger på land som et verktøy for å minimere negativ påvirkning og reparere det som ble skadet. Hvis vi for eksempel hogger trær i en skog, kan vi plante dem på nytt. I havet mister imidlertid disse begrepene mening, ettersom skaden kan ta tusenvis eller millioner av år å reversere, om i det hele tatt. Du kjenner sikkert til fotosyntese, men hva med kjemosyntese? Uten sol er dyphavsorganismer avhengige av en kjemisk suppe for å overleve (det visste vi heller ikke før på 70-tallet!). Organismene kan fremdeles nyte suppen sin i fred, men hva skjer dersom gruvedriften starter? Vi aner ikke.
4. «Dyphavsgruvedrift handler om akseptabel påvirkning». Denne setningen burde være forvirrende for alle: allmennheten, beslutningstakere og også selskapene selv som gjentar den. Hva er akseptabelt, for hvem og hvorfor? Et eksempel er sneglen med jernrustning som ble funnet i 2001 – scaly-foot snail på engelsk. Den fikk status som truet dyreart i 2016. Er det akseptabelt om den dør ut? Hvorfor skal vi bry oss? En grunn er biorobotikk – etterligning av dyr for å lage bedre maskiner. Hele feltet biorobotikk er et godt eksempel på hvor mye mindre kreative vi er sammenlignet med naturen. Det betyr også at vi som skapere er mindre avanserte. Spør du oss, så er det å ødelegge naturens design å gå baklengs inn i fremtiden. I tillegg ligger det potensiale i marint genetisk mangfold som kan brukes for å utvikle medisiner (bioprospektering), noe som også er et norsk satsningsområde.
5. «Internasjonale rapporter spår mineralmangel og økende etterspørsel.» For det første nevner ingen av disse rapportene havbunnsmineraler. Dessuten understrekes det ofte i slike budskap at vi trenger mineraler fordi vi trenger mineraler for å unngå mangel på mineraler. Ja, du leste riktig. Det som mangler i denne debatten er ekspertise fra byplanleggere, transportingeniører, telekommunikasjonsspesialister, samfunnsgeografer, atferdsøkonomer og andre eksperter. Til sammen kan de fortelle oss nøyaktig hvilken rolle disse mineralene kan spille i fremtiden vår.
6. «Dyphavsgruvedrift er en del av det grønne skiftet». Samtidig truer dyphavsgruvedrift det store karbonsluket – dyphavet. Havbunnen puster inn og ut, noe som gjør den til en uvurderlig del av karbonkretsløpet og næringskjeden. Så aktiviteter som forstyrrer dette sluket bør kanskje ikke sees på som grønne.
7. «Målet er sirkularitet.» Her kan det være på sin plass å stille spørsmålet: Hvilken privat bedrift har en strategi som innebærer at de avvikler driften sin når full sirkularitet av metaller er oppnådd?
8. «Vi samarbeider med vitenskapen, derfor kan vi utføre planene våre.» Eller, «vi vet mye om dyphavet!» Dette er villedende og kanskje basert på at det har blitt gjort mye kartlegging de siste tiårene. Men selv om kart gir noen en følelse av å vite, viser ikke kartene dyre- og plantelivet i dypet. De viser heller ikke hvordan dyr og planter samhandler, eller hvilken rolle de spiller på vår blå planet. Vi vet nå at bier som pollinatorer er en viktig lakmustest for vår egen overlevelse. Derimot kjenner vi ikke til de avgjørende rollene til «bestøverne» i havet. Hva gjør for eksempel dyphavsbakteriene i karbonkretsløpet? Denne kunnskapen er fortsatt i sin spede begynnelse. Faktiske pollineringsindikatorer i havet har bare blitt beskrevet de siste 10 årene, noe som viser hvor uvitende vi er om hvordan ting fungerer i dypet. 

For å oppsummere: Det viktigste du kan gjøre er å utvise skepsis og stille spørsmålet: Burde vi drive gruvedrift på havbunnen i det hele?

Og husk: Selv om disse budskapene er forvirrende og villedende, er de ikke nødvendigvis fremført med viten og vilje. Oppstartsbedrifter innen dyphavsgruvedrift ansetter hovedsakelig geologer og ingeniører, ikke biologer eller sosiologer. Vi trenger et mangfold av ekspertise for å diskutere dyphavsgruvedrift, og vi trenger også at dette mangfoldet av eksperter forstår hverandre.

This text was written by SEAS Aiste and translated as well as “peer-reviewed” by her wonderful colleagues Kamilla and Laura.